Kim Friele: Døråpner og livredder - Steen & Strøm Department Store

Kim Friele: Døråpner og livredder

Kim Friele (85) var en av Norges første åpne homofile tidlig på 60-tallet. Gjennom nærmere 60 år har hun arbeidet aktivt med å forbedre de homofiles rettigheter her i landet.

Det var tidlig på 60-tallet at unge Friele erkjente at hun likte damer, i en tid da dette både var kriminelt og ansett som en mental sykdom.

– Jeg ante faktisk først ikke at det var verken kriminelt eller en mental forstyrrelsesdiagnose å elske en av samme kjønn. Derfor var jeg naiv og åpen om det, både hjemme, i nabolaget og på arbeidsplassen. Men det tok ikke lang tid før jeg fikk reaksjoner, og jeg ble raskt en selvstudert røver, både innenfor jus og psykiatri. For meg som var et oppegående og tilfreds menneske, ble det veldig tydelig at det ikke var jeg som var syk, men omgivelsene. Det var jo deler av samfunnet som mente at det beste jeg kunne gjøre var å kaste meg foran toget, ler Friele.

«For meg som var et oppegående og tilfreds menneske, ble det veldig tydelig at det ikke var jeg som var syk, men omgivelsene.»

 

Det tøffeste i starten var likevel å ikke ha noen å identifisere meg med.

– Jeg visste ikke om noen andre homofile, og følte meg veldig alene. I to år satt jeg på en fast benk ved Holmenkollbanen hver lørdag og glante etter slike som meg. Etter noen måneder kom en ung gutt og spurte: «Si meg, er du gift med denne benken?». Jeg svarte at den kanskje var det eneste jeg kunne ha et skikkelig forhold til, men han hadde forstått, og han beroliget meg. Det var imidlertid ikke bare bare å få komme inn i det lukkede miljøet, for de var veldig redde for nye folk. Etterhvert fikk jeg imidlertid en fot innenfor en verden som for meg var helt absurd. Ingen opptrådte under fullt navn, noen gråt, mens andre drakk seg fulle. Alle virket engstelige og utilpass. Sånn kan vi ikke ha det, tenkte jeg, og det var da jeg begynte å opponere, forteller Friele.

I ti år arbeidet hun som den eneste åpne homofile i den svært lukkede interesseorganisasjonen Det Norske Forbundet av 1948.

– Alle de andre levde i skjul. Jeg har imidlertid alltid vært så naiv, så det å være frontfigur for homo-bevegelsen opplevdes egentlig aldri som så veldig spesielt. Når skepsisen har vært bygget på psykiatrisk tankegods fra 1800-tallet, om at vi skulle være smittsomme og en fare for omgivelsene, så har det jo bare være helt sprøtt. Det kunne jeg liksom ikke ta inn over meg, smiler Friele.

 

Kim Friele Steen & Strøm
Foto: Jo Hjelle/Skeivt Arkiv


Og hennes iherdige arbeid førte heldigvis frem. Friele var vært sterkt medvirkende til å avkriminalisere homoseksuelle handlinger mellom menn i 1972, at «homofili» ble strøket som psykiatrisk diagnose i 1978, og at straffeloven også skulle gjelde diskriminering av seksuell legning i 1981. I 1993 var hun blant de aller første i Norge som inngikk partnerskap.

– Arbeidet mitt har gitt meg hele livet. Jeg ville ikke unnvært det en eneste dag. Av og til har jeg fundert litt på hvordan jeg har orket, men i samme åndedrag har jeg innsett hvor utrolig festlig jeg har hatt det! Å få gå i strupen på alle disse makthaverne, som skulle bestemme hvem jeg er, hvorfor jeg er, og hvordan jeg kunne forandres for å holde opp med de greiene mine, det har vært gøy! Jeg var nok en pest og en plage på Stortinget, for jeg vandret fra parti til parti, og fra komité til komité, og fulgte opp der jeg mente at vi burde være inkludert. Det ble mange festlige møter, kan du si, ler Friele.

Hun har selv mottatt en rekke priser for sitt arbeid, og er Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Selv om opinionen med årene har snudd, og de fleste i dag støtter og forstår de homofile, mener Friele det fortsatt er viktig arbeid som gjenstår.

– Det er fortsatt mange som lever i samme form for isolat og som har like problemfylte liv som det vi hadde for 30 år siden. Og den største jobben i dag er det kirken som har, for vi opplever fortsatt prester som snakker om håndspåleggelse og helbredelse, og som undertrykker med ord. Jeg pleier å si til kristne at de ikke må lytte til tredjeperson, ikke høre på han fæle presten, men heller gå rett til vår herre. Jeg har nemlig et veldig gemyttlig forhold til vår herre, vi kan både le sammen og skamme oss sammen, smiler Friele.

Vi tenker jo at du er et forbilde som mange unge jenter kan relatere seg til, hva vil du si til dem? 

– Det eneste det dreier seg om, er å leve sitt eget liv – og ikke andres. Dét er noe av det aller viktigste. Man må følge sine evner, ambisjoner og lengsler, uten å være så opptatt av hva andre vil si eller mene. Det spiller nemlig ingen rolle, så lenge du er på godfot med deg selv. Det er jo deg selv du reiser rundt med hele livet.

«Det eneste det dreier seg om, er å leve sitt eget liv – og ikke andres. Dét er noe av det aller viktigste.»

 

 

Hva får deg til å le?

– Enkelte synes nok at jeg ler av helt elendige ting, men jeg ser det som en gave at jeg er skrudd sammen på den måten. Jeg har evnen til å se det komiske i det meste, og har evnen til å flire, og ikke være så selvhøytidelig. Folk må stort sett få lov til å ytre seg som de vil, jeg har levd av ytringsfriheten selv i hele mitt liv, og vil gjøre alt i min makt for at den skal bevares. Men av og til reflekterer jeg over hvilke menneskerettigheter som kommer først; retten til å leve fri for frykt eller retten å hetse?

Hva får deg til å føle deg maktesløs? 

– Bortsett fra en dårlig rygg og strevet med å komme meg ut; egentlig ingenting! Jeg vet at det går bra, og vet at vi må ta tak i våre egne liv og ikke gå og gjemme oss. Tørre å si «her er jeg». Og vi må godta at andre mener noe annet enn oss. Så kan vi heller argumentere med hvorfor vi mener de tar feil. Dialog er det beste som finnes, og det har vært min strategi hele veien. Du må få i gang samtale og dialog, så vil tanker og verdier modnes over tid.

Hvilket råd ville du gitt 18 år gamle Kim?

 

– At hverdagsheltene ikke er sånne som meg som går i tog, men den enkelte homofile eller lesbiske, kristen eller ikke kristen, den enkelte som våger – på tross av. Det er de som er modige – de som står opp for seg selv, og som ikke lever andres liv. Jeg er veldig glad for at det ikke er mye jeg er redd for her i livet, verken busemenn eller prester. Jeg har alltid vært veldig trygg i meg selv, og overbevis om mine egne verdier, verdier et demokrati må kunne stå for hvis det skal kunne kalle seg et demokrati.

Kim Friele Steen & Strøm
Foto: Jo Hjelle/Skeivt Arkiv