Kvinner Som Inspirerer - Elise By Olsen
Elise By Olsen har aldri latt alder eller forventninger definere henne. Som 13-åring startet hun sitt eget magasin, og siden har hun etablert seg som en toneangivende stemme i den internasjonale motebransjen. Nå står hun bak International Fashion Research Library – et prosjekt som utfordrer mote som kun estetikk og heller løfter det frem som en kulturell og historisk kraft. I vår kampanje Kvinner som inspirerer deler Elise sine tanker om ambisjoner, grensesetting og viktigheten av å skape rom for nye stemmer.
Elise By Olsen (25) beviser at å få til det man vil, ikke avhenger av ansiennitet eller utgangspunkt.
Hun var 13 år da hun etablerte sitt eget magasin og entret den internasjonale motebransjen med en viljesterk attityde og sin rette, lyse lugg. Som “verdens yngste redaktør” ble Elise invitert på moteuker, fotografert, intervjuet, og tilbudt prominente jobber i Europas metropoler.
Nå driver hun internasjonalt motebibliotek i Oslo.
Ved å være nysgjerrig, ofte fryktløs, har Elise lært å stå støtt i seg selv:
– Man må stille egne krav og sette egne grenser. Det er ingen som gjør det for deg. Si heller nei en gang for mye, enn en for lite.
Hun fremstår stødig og bestemt. Elise har aldri hatt en agent eller manager. Etter 12 selvstendige år i arbeidslivet, har hun stadig en rett, tidvis rosa og rød, nå lys, lugg. Den klipper hun selv.
Akkurat nå rekker luggen litt ned i øynene. Hun vifter den til sides og sier:
– Det er krevende å være jente og vokse opp på internett. Det er mange fallgruver. Jeg har vært heldig. Så lenge man har bein i nesa og beina plantet på jorden, og er noenlunde kritisk, har man et godt utgangspunkt.
Som 17-åring sluttet Elise på videregående, forlot barndomshjemmet i Groruddalen og flyttet til Paris for et ettertraktet kunstneropphold på Google Arts & Culture. Siden har hun akkumulert et mangfoldig, kreativt nettverk.
– En vis kvinne sa en gang: man er summen av menneskene man omgir seg med.
– Jeg har ingen formell utdanning, men har vært heldig å ha gode folk rundt meg; mentorer som har lært meg masse, og gode samtalepartnere. Disse menneskene har vært mitt helt uvurderlige suport-system.
Elise utga syvende og siste utgave av Recens Paper i 2017. Hun var 18 år, følte seg voksen og klar for nye prosjekter. Etterhvert skapte hun motepublikasjonen Wallet (2018-2021) og har senere jobbet med kreativ direksjon og innholdsproduksjon for kunder som Gucci og Adidas og holdt foredrag ved prestisjetunge universiteter, som Londons Central Saint Martins.
Hele tiden, og fremdeles, alltid med formål om å involvere unge stemmer og fremme sin pasjon for det trykte medium. Hun får ofte forespørsler om å dele erfaring og formening i det offentlige rom.
– Min tanke har hele tiden vært at jeg kun skal bruke de plattformene, når jeg har noe aktuelt å tilføye.
Det har hun stadig.
Da Elise var 21 år, flyttet hun hjem igjen til Oslo og grunnla International Fashion Research Library, et uavhengig motebibliotek med et ungt team, som presenterer en stadig voksende samling av motepresse, merkevaremateriale og efemera fra moteindustrien internasjonalt. Biblioteket er basert på donasjoner fra Elises personlige relasjoner, nevneverdig en betydelig gave av den personlige samlingen til den avdøde amerikanske kulturteoretikeren Steven Mark Klein, som ble selve grunnsteinen for prosjektet.
– Jeg vil stimulere den lokale scenen med mitt internasjonale nettverk, og være et springbrett for lokale stemmer internasjonalt. Det er den funksjonen jeg vil at biblioteket skal ha, konstaterer Elise.
Selv har hun viet sine unge år til å bevise moten som en tungvekter med kulturell kapital.
– I arbeidet med motebiblioteket har jeg sett at holdningen og fordommene mot vår bransje i Norge ofte er at den er feminin og overfladisk, frynsete.
Hun utdyper:
– Mange glemmer at det er en av verdens største industrier, både økonomisk, med makt og politikk. Likevel blir mote ofte sett på som noe rikmannsfruer gjør på fritiden, ikke noe profesjonelt. Det er baklengs. Jeg tror det har mye med å gjøre at mote blir sett på som et feminint felt.
Å sende signaler med stil handler om mer enn fjonge kjoler.
– Jeg har alltid vært sær, i beste forstand. Folk sier det er et dårlig ord, jeg synes det er fint. Jeg har alltid vært litt alternativ. Det handler ikke bare om å skille seg ut, men om å kle seg som en representasjon av personligheten sin, bli seg selv eller noen andre. Klær er en myteskaping.
Som ung i en kompetitiv sfære ser Elise det som viktigere enn noen gang å feire kvinnens roller i samfunnet:
– Det er så mye som går feil vei, så mye usunn, aggressiv maskulin energi i verden. Vi er privilegerte som har vokst opp i et samfunn som Norge som har vært foran på mye ved likestilling.
– Jeg kan ta meg selv i å ta det for gitt, men merker ofte at man fortsatt må kjempe så innmari. Jeg håper arbeidet mitt er bra nok, uavhengig av om jeg er kvinne, eller hvilket kjønn, jeg har.
Historien former samtiden, og å være framoverlent handler om å anerkjenne det som har skjedd, mener Elise - både i moten og i feminismen.
– Man må anerkjenne de som har tatt kampene før, for at vi kan sitte her nå og ta likestillingen forgitt.
Hvem eller hva inspirerer deg nå?
– Boken “Underskudd, verdien av omsorg” av Emma Holten inspirerer meg skikkelig om dagen. Jeg vil gå så langt som å si at det er en revolusjonerende bok om feministisk økonomi og at samfunnet overser kvinners kontinuerlige omsorgsarbeid.
– Omsorgsarbeidet har ingen pris. Likevel merker man ikke samfunnets omsorg før den ikke er der. Som mennesker er vi totalt avhengig av å gi og få omsorg. Boken er egentlig en refleksjon av det jeg sier; man må sette grensene sine selv, man er nødt til å si nei selv og sette sin egen verdi, selv. Sette en prislapp på seg selv — menn gjør dette hele tiden, mens når kvinner gjør det blir det sett på som arrogant og kravstort. Da er det også viktig å ha omsorg for seg selv.
Elise har selv kjent samfunnets forventninger til kvinnens omsorgsrolle. Hun mistet pappaen sin i 2024, etter lang tids sykdom.
– Moren min og jeg har lenge vært omsorgspersoner for han – og hverandre. Det har vært krevende å ha en jobb som er så akselerert med reising og høyt press og tempo, men å samtidig deale med de tingene, sier Elise.
Hun kaller det beinhardt.
Nå, som voksen kvinne, jobber Elise grundigere og langsommere enn før.
– Det er krav jeg har stilt til meg selv. I mote-, medie og kulturbransjen er det et hig etter relevans og en besettelse med ungdom. Jeg er ikke gammel, men jeg vil ta vare på meg selv. Livet kommer i pendelumeffekter, det går opp og ned, frem og tilbake, man ser mot gresset som er grønnere på den andre siden. Man jobber fremoverlent. –
Min karriere er en maraton, ikke en sprint. Det har en langsiktighet.
Hun har mye mer å fare med, nye gjeskjefter å ta fatt på - og forvalter en hel institusjon med 15.000 trykte objekter på sine unge skuldre.
– Papirets byrde, som jeg pleier å si, sier «verdens yngste redaktør».
Journalists: Åsa H. Aaberge
